3. EMPIRI

Partiya Karkeren Kurdistan (Kurdistans Arbeiderparti PKK) ble formelt stiftet den 27. november 1978. Forut for dette stiftingsmøtet lå det imidlertid en lengre periode med forberedelser, i en tid der både det tyrkiske og kurdiske samfunnet i Tyrkia var utsatt for store omveltninger. Samtidig føyer PKK seg inn i den lange rekken av kurdiske opprørsbevegelser som har oppstått med jevne mellomrom helt tilbake til 1920-årene, og som fikk en fornyet oppblomstring ved inngangen til 1960-tallet. Jeg vil derfor først gi en introduksjon til denne bakgrunnen, for deretter å presentere den senere historien til PKK.

3.1.1. Det historiske Kurdistan

Det kurdiske folket er ett av de eldste folkeslagene i verden, med eget språk og egne tradisjoner. De siste 3.000 årene har de holdt til i den østlige delen av regionen som kalles Anatolia (det gamle Mesopotamia) og som utgjør et område på størrelse med Frankrike. Siden 1200-tallet har området også vært kjent som "Kurdistan", selv om det aldri har eksistert noen selvstendig kurdisk stat og grensene har vært flytende. Under det osmanniske riket i Tyrkia ble den nåværende Diyarbakir-regionen en overgang kalt "Kurdistan", akkurat som Iran i dag har et eget landområde ved navn "Kordestan" som omfatter 1/3 av de iransk-kurdiske områdene. I denne fremstillingen har jeg valgt å bruke betegnelsen Kurdistan om hele det området der det bor kurdere, mens jeg vil bruke andre betegnelser når det bare gjelder deler av dette området (f.eks. "Sør-Kurdistan/Nord-Irak", "tyrkisk Kurdistan" eller "Kurdistan-Iran"). Gjennom tidene har regionen vært ett av de viktigste grenseområdene mellom Øst og Vest, slik at de kurdiske stammene alltid har måttet forholde seg til stadig nye bølger av "herrefolk": Det første viktige møtet var med araberne på 700-tallet, som gjorde kurderne til muslimer. Etterpå kom de mongolske hordene, og frem til i dag er det fortsatt personer i området som heter f.eks. "Cengiz", "Tartar" eller "Attila". Siden var det de ulike tyrkiske stammene som invaderte, og fra året 1514 var det de såkalte osmannerne som fikk kontrollen. Heretter var størsteparten av Kurdistan under tyrkisk herredømme og resten under persisk. Dette var den første virkelige delingen, men den lokale geografien (høye fjell, dype daler, mektige elver og vanskelige transportforhold) gjorde at statsmakten sjelden fikk et virkelig grep om de kurdiske nomadestammene. Regionen forble et lovløst område, bl.a. kjent for sine smuglerruter.

De kurdiske stammene forble imidlertid splittet, bl.a. pga. den evige kampen om tilgang på beitemarkene. Helt frem til 1800-tallet var det først og fremst husdyrhold (februk) som var lokalbefolkningens viktigste økonomiske basis, noe som knapt dekket de nødvendige behovene (subsistensproduksjon). Resultatet var hyppige sammenstøt (inkludert plyndringstokter) og derav følgende slektsfeider med blodhevn osv. Selv om de mindre familiene ble nødt til å gå sammen med andre og større familier, ble det likevel aldri utviklet en felles sentralmakt. Innen familien hersket det strenge regler og sammenhold, men utad var det bare usikkerhet og anarki: Ikke på noe tidspunkt stod f.eks. kurderne sammen mot de ytre erobrerne, tvertimot lot de seg ofte verve til de nye herrenes hærer for å bli satt inn mot andre kurdere (Besikçi 1991:180). De mange ulike osmannisk-persiske krigene siden 1500-tallet ble f.eks. flere ganger utkjempet i de kurdiske områdene — med de lokale kurderne i hver sine arméer.

Likevel styrte den tyrkiske sultanen og sjahen av Persia bare kurderne indirekte gjennom de lokale stammelederne, såkalte agha’er. Derfor var stammene heller aldri helt pålitelige sett fra statsmaktens synsvinkel. I Persia var de f.eks. ofte delt opp mellom pro-osmanniske og pro-persiske fraksjoner, mens grense-agha’ene forsøkte å spille ut statsmaktene mot hverandre. Først i 1877 forsøkte sjahen å innføre direkte styre gjennom å avsette agha’ene og sette inn sine egne administratorer, noe som førte til mye misnøye. Også osmannerne forsøkte å stramme grepet utover 1800-tallet, bl.a. som følge av det økende militære presset fra Russland. Likevel fortsatte de linjen med å la de ulike stammene bekjempe hverandre og dermed bevare sitt eget overherredømme: Politikken kulminerte i 1891 da sultanen opprettet de såkalte Hamidiye-regimentene, bestående særlig av kurdiske stammer. De neste ti årene herjet Hamidiye-regimentene fritt i regionen, der de bl.a. ble kjent som uvanlig grusomme røvere og for å utføre blodige massakrer mot den armenske befolkningen — uten innblanding fra andre statsorganer. Slik sett ble de et speil på den fremskredne oppløsningen av statsmakten, og ble først endelig nedlagt sammen med sultanriket.

Samtidig — i takt med utviklingen av jordbruket i området — var dessuten det kurdiske samfunnet i ferd med å endre seg. Utbredelsen av privateiendom og innføringen av mer arbeidsdeling ga et økt press på det gamle stammesystemet med sin kollektive eiendomsrett til produksjonsmidlene (dvs. dyrene). Særlig på Diyarbakir-sletten oppstod det et økende antall forpaktere, som drev sine små jordstykker på vegne av de store jordeierne som bosatte seg i Diyarbakir by. Koplet med sultanens forsøk på å styre gjennom de lokale stormennene, endret følgelig også agha-rollen karakter utover 1800-tallet: De ble stadig mindre kurdiske stormenn og stadig mer klart representanter for staten. Samtidig ble de stadig mindre i stand til å herske i kraft av seg selv, og stadig mer avhengig av støtte fra staten.

Følgelig forble de kurdiske stammene stort sett alliert med det tyrkiske styret. Med utbruddet av verdenskrigen i 1914 gikk det osmanniske riket sammen med Tyskland og Østerrike-Ungarn. De kurdiske stammene lot seg verve mot "den kristne fienden", mens armenerne og assyrerne støttet "De allierte" (dvs. Frankrike, Storbritannia og Russland). Dermed slo krigen for fullt inn i sultanens rike, som allerede lenge hadde vært i full oppløsning. Likevel rakk det akkurat å sette i gang ett av historiens verste folkemord i årene 1915-16, der tyrkere og kurdere deltok i drapene på minst en halv million armenere (kanskje så mye som 1,5 millioner) ut av en samlet tyrkisk-armensk befolkning på 1,7 millioner. Under fredskonferansene i Paris 1919 og Sèvres 1920 ble rest-Tyrkia tildelt et område på størrelse med en tredel av det nåværende arealet, mens hele landet var okkupert av seierherrenes hærer (NOTE 1). I protest mot disse vilkårene sprang det frem en tyrkisk nasjonalbevegelse, som også fikk full støtte fra kurderlederne. I løpet av tre år var alle de fremmede hærene jaget ut, og den moderne tyrkiske republikken kunne bli utropt av general Mustafa Kemal (som i 1934 tok navnet "Atatürk" eller "tyrkernes far"). En gigantisk og statlig-kontrollert tvangsflytting fant sted, og 1,7 millioner grekere og 400.000 tyrkere byttet plass for å skaffe mer homogene nasjonalstater. I mellomtiden hadde det vært revolusjon i Russland, og de krigstrøtte russiske soldatene hadde lagt ned sine våpen for å dra tilbake til hjemlandet. Dermed stod armenerne igjen uten beskyttelse, og ble til slutt fordrevet nærmest fullstendig fra området. Regionen ble nå mer etnisk homogen enn noen gang tidligere. Med Lausanne-trakten fra 24. juli 1923 ble den nye situasjonen beseglet, slik at Kurdistan heretter var delt opp mellom fem nye stater, dvs. Tyrkia, Irak, Persia (Iran), Syria og sovjetrepublikken Aserbajdsjan. Størsteparten av kurderne var likevel fortsatt under tyrkisk herredømme, der de utgjorde ca. 15% av befolkningen, som den gangen var noe over 11 millioner i hele Tyrkia.

På dette tidspunktet sa den nye tyrkiske statsledelsen uttrykkelig at staten omfattet "områdene som er bosatt av det tyrkiske og kurdiske flertallet"; omkring 70 av deltakerne i den første nasjonalforsamlingen i Ankara ble offisielt betegnet som "parlamentsmedlemmer fra Kurdistan" og den tyrkiske representanten som underskrev Lausanne-traktaten uttalte at "Kurderne er ikke et mindretall, men en nasjon; regjeringen i Ankara er både tyrkernes og kurdernes regjering." (Grant og D’Alessandro 1999)

3.1.2. Det kemalistiske samfunnet (1917-1945)

Deretter vendte det nye tyrkiske regimet seg med full kraft mot sine tidligere allierte, og der Mustafa Kemal hadde lovet å opprette en felles stat for tyrkere og kurdere ble det i stedet innført en autoritær tyrkisk ettpartistat. I 1924 ble det gamle kalifatet avskaffet for å slå fast at Tyrkia skulle være en strengt sekulær stat (NOTE 2). På denne måten ble de tradisjonelle kurdiske lederskikkelsene (agha og sjeik) fratatt sin religiøse autoritet, samtidig med at det ble satt i gang en storstilt militær, kulturell og politisk ensretting. Innen de nye grensene (Misaak-i-Milli) skulle Tyrkia gjøres til en moderne europeisk makt, bl.a. ved å innføre et klart vestlig-inspirert lovverk: politireglementet tok de fra Prøyssen og straffeloven kom fra det fascistiske Italia under Mussolini. Den nye staten skulle dessuten være strengt tyrkisk, i motsetning til det gamle multi-etniske sultanriket: Med henvisninger bl.a. til "kampen mot føydalismen" ble det f.eks. innført en lov som gjorde det mulig for staten å ekspropriere store kurdiske eiendommer; i praksis ble det bare satt inn nye tyrkiske eller tyrkisk-språklige eiere til erstatning for de gamle. Kurdiske skoler, foreninger og publikasjoner ble forbudt og alle henvisninger til "kurdisk" eller "Kurdistan" ble fjernet fra oppslagsverk (Bruinessen 1992:281-282).

Selv om idealet om en nasjonal, sekulær republikk var radikalt nytt, var det likevel også viktige likhetspunkter med det gamle regimet — først og fremst fiendtligheten over for den fremvoksende arbeiderbevegelsen, i tillegg til andre former for folkelig selvorganisering: Mustafa Kemal hadde vært general under sultanen, og hans frigjøringskrig var i hovedsak blitt finansiert av de store kjøpmennene i Istanbul, lokale notabiliteter og det muslimske borgerskapet. Og da frigjøringskrigen var over ble fortsatt den utenlandske kapitalen budt velkommen; eksport- og importfirmaer var fremdeles i enten italienske, tyske, franske eller britiske hender; den fransk-britisk-eide Osmanniske Bank var stadig den mektigste finansinstitusjonen i landet, sammen med avdelinger av de forskjellige utenlandske bankene (Schick og Tonak 1987:32-33). Frigjøringskrigen var med andre ord ikke organisert med henblikk på noen sosial omstrukturering, snarere tvertimot: Det avgjørende politiske massegrunnlaget kom fra det tyrkiske småborgerskapet som fryktet at grekere og armenere skulle vende tilbake for å gjeninnta sin dominerende stilling i økonomien (NOTE 3). Den kemalistiske hæren bestod i hovedsak av bønder som hadde deltatt i verdenskrigen, og som nå var blitt utkommandert til å slåss videre i fortsettelseskrigen. I lengden ble det ikke gitt rom for noen selvstendig organisering av andre krefter, selv om de tre viktigste ble utnyttet så langt som mulig:

Den ene kraften var de arbeiderne som gjennomførte streiker mot den vestlige militærinnsatsen, først og fremst knyttet til produksjon og smugling av våpen via det okkuperte Istanbul. Under inntrykk av oktoberrevolusjonen i Russland var det oppstått en sympatibølge for sosialistiske idéer, og i 1920 var to ulike småpartier gått sammen for å stifte det nye Tyrkias Kommunistiske Parti — TKP (Schick og Tonak 1987:310). Imidlertid ga det en del forvirring at det samtidig ble stiftet et konkurrerende TKP, bestående av Mustafa Kemals nærmeste venner — personer som senere skulle tilhøre toppsjiktet i den tyrkiske statsledelsen, som f.eks. Fevzi Çakmak, Ali Fuat Cebesoy og Ismet Inönü (Harris 1967:80-83).

Den andre slike kraften var en mindre bondehær av geriljatypen, den såkalte "Grønne Arméen" under den tjerkessiske populisten ved navn Ethem (NOTE 4), med ambisjoner om å ta makten fra de lokale landsbykjøpmennene og andre stormenn. Januar 1921 ble den knust av styrkene til Mustafa Kemals våpendrager Ismet Inönü, bare noen uker før henrettelsen av TKP-lederen Mustafa Suphi og en rekke andre fremtredende kommunister. Og med den nye "italienske" straffeloven ble det spesifikt nedlagt forbud mot klassebaserte organisasjoner.

Endelig fantes det også en gryende kvinnebevegelse, bl.a. rundt krigsheltinnen Halide Edip Adivar som dro rundt i landet for å organisere støttearbeid til kampen mot okkupantene. Allerede i 1908 var det blitt stiftet kvinnetidsskrifter for kvinner som kunne lese, og som forsvarte kvinners rettigheter til å bevege seg åpent i gatene, til å utdanne seg og til å delta i samfunnslivet som helhet. Hovedkravene var å få avskaffet flerkoneriet og å få endringer av skilsmisseloven. Men da krigen var overstått gikk initiativet over til statsmakten, mens den selvstendige kvinnebevegelsen ble overkjørt (Tekeli i Finkel og Sirman 1990:269-270).

På denne måten var kemalismen i høy grad en politisk omveltning, men sosialt forble svært mye ved det gamle — ikke minst for de 80% av befolkningen som fortsatt bodde og arbeidet på landsbygden (Ahmad 1977:8). På den ene siden var det oppsiktsvekkende hvordan f.eks. kvinner i 1934 både fikk stemmerett og ble valgbare, noe som var langt forut for flere av samtidens vesteuropeiske land. Samtidig fikk det bare reelle konsekvenser for en håndfull velstående og utdannete kvinner som var oppvokst i de vest-tyrkiske storbyene, f.eks. de 14-18 kvinnene i nasjonalforsamlingen 1935-46 (ca. 4%) — som dessuten først og fremst opptrådte som stedfortredere for mennene deres. På landsbygden måtte kvinner fortsatt drive med minst like mye ubetalt husarbeid som i den osmanniske tiden, og i regelen avfinne seg med et sosialt liv som var begrenset til å foregå innen hjemmets fire vegger (Tekeli i Finkel og Sirman 1990:268-271). Og selv om det var blitt innført allmenn stemmerett var det uansett bare ett parti å stemme på, og man stemte bare indirekte gjennom et valgkollegium. Den siste ordningen bestod helt frem til 1946 og hindret i seg selv effektivt enhver diskusjon om å gjennomføre reformer som på noe vis truet de etablerte makthaverne i økonomien, dvs. heller ikke de kurdiske storgodseierne (Ahmad 1977:2-3).

Alt dette var likevel ingen hindring for samarbeid mellom Sovjetunionen og Tyrkia (NOTE 5). Allerede i mars 1921 — to måneder etter utryddingen av TKP-ledelsen — underskrev de to landene deres første såkalte vennskapspakt, der de forpliktet seg til en "felles kamp mot imperialismen". I 1925 ble vennskapspakten fornyet, dvs. det samme året som TKP endelig ble forbudt. Mens Lenin hadde gitt sin støtte til kemalistene under frigjøringskrigen (mens det politiske programmet deres fortsatt var forholdsvis uklart), fortsatte Stalin imidlertid samarbeidet også etter at det nye regimet hadde konsolidert seg. I 1929 inngikk de to landene en handelsavtale og regjeringen begynte å låne penger av Sovjet for å stå imot verdenskrisen. Og i 1934 satte Tyrkia i gang den første såkalte 5-årsplanen med hjelp fra sovjetiske rådgivere (Udkig 1983:22-23).

Selv om regimet holdt befolkningen i et stramt grep, var det likevel ikke sikret mot aksjoner for å vise misnøye. Mellom 1924 og 1938 fant det sted en lang rekke større opprør, først og fremst i de kurdiske områdene. Særlig i årene 1927-1928 var det også en rekke streiker innen jernbane, sjøfart og transport (NOTE 6). De kurdiske opprørene var klart de mest omfattende; regionen var tydeligvis en konstant kilde til konflikt, selv om misnøyen gikk mer på religions- og/eller stammetilhørighet enn på spørsmålet om nasjonalitet. Under det store Sjeik Said-opprøret i 1924-25 deltok det f.eks. nesten ingen kurdere som ikke samtidig tilhørte en av de involverte stammene. Det gjaldt ikke minst de fattige forpakterne på Diyarbakir-sletten, dvs. fattigfolk som i følge Bruinessen (1992:294) ikke følte seg tilstrekkelig motivert til å delta i et opprør som ikke direkte gikk mot deres utbyttere, men snarere mot en regjering som offentlig lovet tiltak for å innskrenke makten til disse utbytterne.

Samtidige studier fra tilsvarende deler av Kurdistan viste stort sett at fattigbøndene ikke hadde annet enn en vag nasjonalfølelse, men at de tilgjengjeld var betydelig sterkere motivert av motvilje mot deres herremenn. I flere av de senere opprørene i Nord-Irak f.eks. på 1950- og 60-tallet (som ofte var mye større enn 1924-revolten i den tyrkiske delen) deltok det f.eks. ikke særlig mange fattigbønder som stod uten for stammesystemet, mens det til gjengjeld fant sted en lang rekke opprør rettet direkte mot jordeierne (Bruinessen 1992: 294) (NOTE 7). Det finnes få eller ingen opplysninger om kvinners rolle i disse konfliktene.

Trass i den lite selvstendige stillingen til den kurdiske eliten, fryktet Atatürk den potensielle innflytelsen til den gamle agha-klassen og deres allierte. Etter oppstanden i 1925 ble f.eks. samtlige familieoverhoder i området henrettet eller sendt i eksil. Til og med de mest lojale stammelederne ble sett på med skepsis (Besikçi 1991:193-6), og det ble ikke utvist noen som helst tegn på nåde. Sommeren 1930 ble det f.eks. satt inn 45.000 tyrkiske tropper mot opprøret til den kurdiske eks-offiseren Ihsan Nuri i området rundt Ararat-fjellet — tropper som i realiteten fikk fritt leide (NOTE 8). Etter en seks måneder lang kampanje for å slå ned revolten med alle midler, utstedte regjeringen en særlov som slo fast at "drap og andre handlinger" med forbindelser til kampanjen ikke kunne bli rettsforfulgt som forbrytelser. Den hardeste undertrykkingen fulgte likevel i kjølvannet av Dersim-opprøret 1937-38, der hæren gikk til massiv bruk av giftgass, artilleri og luftbombardementer. Hele landsbyer ble enten tvangsevakuert eller utsatt for massakrer, og mange familier ble splittet opp for å bli deportert til den vestlige delen av Tyrkia. Etterpå ble byens gamle kurdiske navn endret til det tyrkiske Tunceli. Antallet tvangsdeporterte var kanskje så mye som 1,5 millioner kurdere, eller 3.000 familier. Deretter ble det forbudt for utlendinger å besøke Kurdistan i Tyrkia helt frem til 1965. Antallet døde er blitt anslått til nærmere 40.000 (Entessar 1992: 86-87, Ciment 1996:47, Kurdish Tribune 24.11.98).

På denne måten klarte den tyrkiske staten å effektivt utrydde alle tilløp til et tradisjonalistisk lederskap for kurderne. Bare i Kurdistan-Irak fantes det en slik potensiell ledelse, først og fremst knyttet til den gamle Barzani-slekten og deres politiske parti fra 1945; Kurdistans Demokratiske Parti eller KDP-Irak. De neste 30 årene var dette det viktigste og mest stabile kurdiske partiet, og Mullah Mustafa Barzani den viktigste kurderlederen. Barzani var imidlertid sterkt høyreorientert (samtidig med at han uten problemer hadde vært i sovjetisk eksil 1947-59) og drev partiet som om det var en stamme, noe det for så vidt også var. Særlig fra rundt 1966 ble den konservative profilen mer markert, og Barzani begynte åpent å få støtte fra både USA, Israel og Persia (Bruinessen 1992:13). Likevel kunne KDP vokse bl.a. som følge av en del militære seire, helt frem til partiet nådde sitt høydepunkt i 1974-75. På det tidspunktet deltok det over 50.000 geriljasoldater eller "peshmerga" ("de som møter døden"), frem til Sjahen av Persia dro tilbake sin støtte og bevegelsen brått falt sammen igjen. Dermed ble også KDP splittet, og etter atskillige år med interne konflikter kunne en gruppe utbrytere rundt Jalal Talabani nå raskt etablere det nye partiet PUK (Kurdistans Patriotiske Union) som det andre store partiet i det kurdiske Nord-Irak. Hendelsen fungerte også som en viktig advarsel for de nye tyrkisk-kurdiske gruppene (inkludert PKK) mot å gjøre seg avhengig av en fremmed statsmakt. I 1979 døde Barzani som en svært gammel mann. Han ble etterfulgt av sin sønn Massoud Barzani, som imidlertid stod for de samme linjene som sin far.

Også i Iran fantes det et viktig kurderparti, KDP-Iran, som var blitt stiftet i 1945 som en sovjetisk-støttet undergrunnsgruppe (Komola Jiwaney Kurd/Komitéen til Kurdisk Gjenfødsel). Partiet fikk en ilddåp med opprettelsen av den kortvarige kurdiske "Mahabad-republikken" i Nord-Iran 1947, men ble deretter konstant undertrykt og forfulgt slik at det først klarte å reise seg igjen utover 1960-tallet under den fransk-utdannete lederen Abdurrahman Ghassemlou. Ingen av de tre organisasjonene var særlig opptatt av kravet om full løsrivelse, men nøyde seg med å kreve en type selvstyre.